Det ubeskrivelig fantastiske

Illustrasjon: Vebjørn Storeide

Det ubeskrivelig fantastiske. Det kan ikke beskrives. Det fantastisk usannsynlig deilige og utrolige kan ikke beskrives. Man blir tom for ord som dekker. Ord som skildrer. Det kan ikke fremstilles slik det ubeskrivelig fantastiske forholder seg. Det er nesten ikke noe vits i å forsøke en gang. Det kan liksom ikke bli riktig. Det blir ikke en gang “godt nok”. Vanligvis kan man gi seg på “godt nok”, klappe seg selv på motsatt skulder og si – Ja, men detta var da godt nok i det minste, selv om man fortsatt vet det kunne vært bedre. Når det gjelder oppgaven som består i å skildre det ubeskrivelig fantastiske kan man ikke være fornøyd med et helt greit forsøk. Et helt greit forsøk på å framstille det ubeskrivelig fantastiske vil nemlig kunne ødelegge mer enn helt greie forsøk på å beskrive annet. Det ubeskrivelig fantastiske er så utrolig at det nesten ikke er til å holde ut. Det river og røsker og drar i kroppen og får det til å sildre og ile blod gjennom alt som finnes av små og store vener. Det ubeskrivelig fantastiske gnager inntil hjertet så det aldre slutter å pumpe. Det ubeskrivelig fantastiske legger spor igjen etter seg og gjør hjernen vrang – ja, den vil bare rett og slett ikke konsentrere seg. Det ubeskrivelig fantastiske skaper minner og bringer varme som et bål. På en strand. En julidag. Og inni det dunkende hjertet står en H.