Trøtt i hodet, lattermild i magen

“det er kaldt ute, trærne er oransje, jeg har drukket kaffe og hadde på meg lue på vei til jobb

alt det er jo litt morsomt på en underfundig måte”

(Therese sitert fra facebookchat)

Skjulte talenter

Det finnes mange rundt oss som sitter på kompetanse vi ikke kjenner. I dag åpnet Stian en boks med sjokolade og viste meg hva som var inni. Det er ingen hemmelighet at jeg liker sjokolade. Han har imponert meg ved å vise fram en del av diktene sine. Jeg er mektig imponert og har fått lov til å legge ut litt her. Dagens dikt er passer dagens vær. Jeg har tatt på vinterskoene.

Sirkelen

Nattefrosten har lagt sine spor
over deg
Du skal ligge der
gudene vet hvor lenge.
Det kalde, hvite, teppet
har lagt seg over deg

Du er borte
Hvisket ut
av vinterens vrede.
Ingen vet hvor du er
Men til våren
kommer du frem

Om sommeren
legger du deg
i søte pikers gylne hår
i vaser 
og på eng.

Så kommer høsten og du 
bukker sakte, men sikkert
nedover
i regnets harde skyts

Vinteren er her igjen
Årstidenes sirkel
har begynt igjen.

Stian Flaskerud

Menneskevare ikke for salg

Her sitter jeg da. I sofaen, med et pledd rundt kroppen og stearinlys som lyser på bordet foran meg. Jeg klager over at det er kaldt, enda det sikkert er 20 grader. Jeg har på tøfler og ullgenser i tillegg til pleddet. Jeg kjenner det rusker litt i halsen igjen. Jeg klager litt på halsen. Den halsen. Den møkkahalsen. De møkkamandlene (se tidligere blogginnlegg). Jeg er god og mett, jeg har spist en bedre middag. Likevel så klager jeg litt på at jeg ikke har en liten sjokoladebit jeg kan putte i munnen. Skulle gjerne ha stilnet søtsuget nå, gitt. I tilegg klager jeg litt på at jeg er trøtt og litt på at jeg savner kjærsten og litt på at jeg henger etter med skolearbeid.

Mens jeg syter er det andre, et annet sted, som faktisk opplever ubehageligheter det absolutt er verdt å klage over. Jeg så filmen Human Trafficking i helgen og er veldig grepet. Filmen handler om menneskehandel og unge jenter som blir utsatt for overgrep og frarøvet friheten for å tilfredsstille griske og kåte menn. Noen av jentene blir lurt inn i det, ved å tro at mannen de har falt for skal ta dem med på ferie og slik havner i fangenskap, mens andre (blant annet en ung amerikansk jente på ferie med mor og far på Filipinene) blir dratt inn i en bil og kidnappet. Filmen gir et sterkt og troverdig bilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det er dette som gjør det hele så grusomt rystende. Filmen kunne vært virkelig. Det kunne vært virkeligheten jeg er vitne til. Det kunne vært min beste venn som ble tatt eller lurt på den måten. Det kunne vært meg.

Hvordan kan disse jentene komme seg ut av dette? Hvordan kan Nadia og Annie og de andre komme seg fra slike opplevelser? Er det i det hele tatt mulig? Helena snakker med politikvinnen som om hun har mistet troen på at livet kan være verdig. Hun har mistet troen på det gode i mennesket. Det eneste som holder henne oppe, er tanken på å bli gjenforent med datteren sin.

De groveste overgrepsscenene gjør meg kvalm. Jeg kjenner fysisk ubehag langt ned i magen. Hjertet mitt banker i dobbelt tempo og pumper blodet rundt så jeg kjenner det i leggene. Jeg fatter ikke hvordan disse jentenes verden kan være den samme som den jeg lever i. Det er så fjernt. Likevel ser jeg det jo – det er så nært. Det er i Praha, der jeg var før sommeren, det er i USA, der jeg var i påsken, det er rett i nærheten. Det er i Bergen og det er antakelig i Oslo. Det er et gigantisk internasjonalt problem. Etter omsetning av dop og våpen, er menneskehandel den mest lønnsomme virksomheten en kan bedrive. MENNESKEHANDEL. Kjøp og salg av mennesker! Jeg mener MENNESKER! Barn, ungdom, unge jenter og unge gutter. Individer som noen er glad i. Individer som har et liv. De har sine egne liv som de på et blunk blir frarøvet i bytte mot hva? I bytte mot tvang, vold, overgrep, ydmykelse, fremmedgjøring. De mister absolutt alt, og står igjen med så lite. Hva kan en stakkar gjøre, når en har mistet seg selv?

Filmen provoserte meg veldig. Hva slags menneskesyn har bakmennene? Hvordan kan de gjøre noe sånt? Hva får en dame til å være med på å utsette andre medkvinner for disse grusomme handlingene? Hva slags verdenssyn har de – hvordan kan de leve med de erfaringene de har? Hvordan kan de leve med å vite og skjule? Men det er ikke bare bakmennene som provoserer meg. Hva med den amerikanske legen som spør sin pasient hvor han kan “kose seg litt” mens han er på ferietur med gutta på Filipinene, hvordan kan han foregripe seg på små barn mens kona og hans egne unger sitter hjemme? Hva i all verden er det som gjør at det faktisk er et marked for dette? Er jeg bare naiv – finnes det virkelig så mange menn som er villig til å skade unge jenter- og gutter på denne måten for et øyeblikks nytelse?

Tilbake i stua. Jeg ser inn i flammene. Jeg tenker på filmen. Ved hjelp av den kløktige politikvinnen fikk de tatt banden bak frarøvelsen av Helena, Nadja, Annie og de andre jentenes liv. Sergei Karpovich ble stilt opp mot en vegg, men i selvforsvar måtte han skytes av vår helt, politikvinnen. Jentene får sin frihet, sine pass returenert. Men jeg vet, og du vet, at Sergei bare er fiksjon. I den virkelige verden utenfor lerretet finnes andre som ham. Andre som pusher og kødder med menneskeliv. Andre som kveler menneskeverd og stjeler frihet. Og jeg? Jeg får satt klagingen min inn i et perspektiv. Trangen etter sjokolade stilner av. Ikke en gang gulrotkake frister. Jeg føler meg maktesløs. Jeg føler medfølelese med jentene. Jeg syns synd på dem, samtidig som jeg beundrer at de kom seg gjennom. Beundrer at ikke flere av dem bare endte sine liv. Men igjen føler jeg maktesløshet. Nå vet jeg at det skjer, jeg kan ikke glemme. Nadias ansiktsuttrykk under voldtekten som blir filmet og publisert har brent seg fast til netthinnen min. Og jeg kan ikke gjøre stort. Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe. Jeg kan ikke glemme, men hva kan jeg egentlig gjøre?

Lyset brenner fortsatt. Jeg tenker at man i det minste kan sette dagsorden. Skrive. Blogge. Tenke, diskutere. Si fra. Rope sitt standpunkt høyt til mannegrisene som opprettholder markedet. Gå ut på balkongen. Rope så høyt man kan “Ekle mannegriser! SLUTT MED DET DER! LA VÆRE! MENNESKER ER IKKE, HAR ALDRI VÆRT OG SKAL ALDRI BLI EN VARE. NEI TIL MENNESKEVARER.

En lempe

Det er vår lempe når du kommer på besøk.
Det er vår lempe når du  smiler og spør meg hvordan jeg har det.
Egentlig er det en lempe når du gir gode råd og roser.
Egentlig er det en lempe når du tar saken fatt og koser
Vi lemper møbler lett og ledig
Med list og lempe går vi fram.
Vi lager lister og har en plan
med avvik lempes regler, det er lov å endre slike.
For en ulempe er det i det minste overhode ikke.

Bæ bæ lille lam

Rett overfor meg sitter det en mann i tredveårene. Han har på seg dress og leser avisen. De trendy brillene sitter et stykke ned på nesen. Den rutete skjorten ser ikke nystrøket ut. Jeg har høretelefoner i ørene, og titter på klokken. 21:05 viser den. Jeg titter ut av vinduet og ser gård etter gård. Jorde etter jorde. Trærne ved siden av skinnene suser forbi. Trøttheten sniker seg inn over meg. Mannen legger ned brillene på avisen som fyller bordet i mellom oss, stikker hånden ned i lommen og tar opp telefonen av nyeste nokiaslag. Han sukker tungt og tar telefonen til øret. Jeg demper volumet på musikken til Superfamily.
- Hei mor! sier han, – jo, alt er bra, det er ikke så lenge igjen. Han blir stille litt. Ja, du vet det er langt. Det er ikke holdbart i lengden dette her. – Har Johanna sovnet? … Åja, uffda, ja skjønner.
Mannen lytter intenst som om om noen snakker lenger unna telefonen.
- Snakke med henne? Jo, jeg kan godt det. Få henne på tråden da.
…
- Hei, lille venn. Får du ikke sove du da? … Men du har fått god aftens av bestemor, har du ikke? … Og så ligger du på pappas gamle rom, vet du. Og Teddy er hos deg, ikke sant? Teddy er der og passer på, ikke sant? … Joda, pappa er snart hjemme, det skal du ikke tenke på. Du skal sove nå du, lille venn. … Synge? – Skal pappa synge for deg?
Mannen ser litt usikkert rundt seg på toget. Han flakker med blikket. – Får du sove hvis pappa synger? Lover du å gå rett i seng og sove hvis pappa synger? Du lover å være snill med bestemor da, ikke sant?
Jeg sitter med propper i ørene og later som om jeg hører på musikk, jeg har skrudd lyden helt ned, titter ut av vinduet og ser en gård med hester. Jeg tenker på den gamle vignetten til barne-TV som hadde en hvit hest.
- Skal pappa synge en nattasang da? Nei? Ikke? Hva skal Pappa synge da? … Hva skal Pappa synge da?  Hm, hm, ja, ok da.
Mammen renser stemmen og puster dypt. – Bæ bæ lille lam har du noe ull. Ja ja kjære barn jeg har kroppen full. Søndagsklær til far og søndagsklær til mor og to små strømper til bittelillebror.
Jeg klarer ikke la være å trekke på smilebåndet. Synet av forretningsmannen som fokuserer en plass langt utenfor togvinduet mens han synger for det lille barnet sitt fyller meg med glede. En tanke farer gjennom hodet mitt, vi tar på oss klær, fyller en jobb eller en rolle, men til sist er vi alle mennesker som bryr oss dem vi er glade i. Kodekræsj? Ja, det kan det kanskje bli i blant, men jammen så søtt det kan utarte seg!
- Sånn, da må du gå i seng da. Ja, du lovte det. Natta da, må du sove godt! Ja, natta.
- Hei ja, mm, neida, det skulle gå bra nå. Det er ikke sikkert det var mer som skulle til. Ja, riktig, neida, men vi får snakkes i morgen. Takk skal du ha, ja. – Ha det bra da.
Mannen tar ned telefonen, jeg møter blikket hans og smiler.

Foto: Vebjørn Storeide

Hvor mange er mange nok?

Den påfølgende, LANGE teksten er en artikkel for de av mine blogglesere som er interessert i kultur. Den handler om hvordan kunstfeltet ekspanderer ved at det utdannes flere kunstnere. Hva har dette å si for kunstnernes levekår? Er markedet mettet? Hvor mange kunstnere skal Norge ha?

Det blir hevdet at kunstfeltet (definert som alle sektorer innenfor profesjonell kunst og kultur) i dag er preget av overrekruttering av aktører til kunstneryrker, og at dette har negative konsekvenser for kunstnerne. Denne artikkelen ser på hva påstanden egentlig betyr, og drøfter årsaker til utviklingen og konsekvenser for kunstnernes levekår.

Påstanden hevder at kunstlivet preges av overrekruttering, men hva er det? Vi kan med sikkerhet slå fast at det har vært en økning i antall yrkesaktive kunstnere. Men parallelt med økningen av antall kunstnere har det også vært en økning av arbeidsplasser. Markedet har blitt større enn det var for bare noen tiår siden. Det har vært en enorm vekst innenfor film- og mediebransjen, og ”det frie feltet” for scenekunst og musikk har fått nye jobbmuligheter i for eksempel Den Kulturelle Skolesekken. Private gallerier og museer samt programmerende scener skaper arbeidsplasser for henholdsvis billedkunstnere, dansere og skuespillere.

Det er altså ingen tvil om at rekrutteringen har økt – men har den ”over-økt”? Er det for mange kunstnere? Svaret på disse spørsmålene kommer i stor grad an på øynene som ser. I det følgende vil jeg dermed først se på årsaker til økningen og hvilke konsekvenser denne har fått.

Den kanskje viktigste grunnen til ekspansjonen skyldes opptak til høyere kunstnerutdanninger. Vi har flere institusjoner (og flere plasser per institusjon) som utdanner kunstnere i dag. Det har også blitt vanligere å reise til utlandet for å ta kunstnerutdannelsen der. Dette gjøres særlig av skuespillere og musikere innenfor rytmisk musikk. At Statens Lånekasse gir disse studentene stipend muliggjør utdannelsen i utlandet for langt flere enn tidligere. Den store pågangen til utdanningsinstitusjonenes kan komme av flere faktorer, men kanskje har vår tids kjendishysteri og streben etter vellykkethet noe med saken å gjøre. Blir flere lokket av et liv med medieoppmerksomhet og kjendisstatus i dag, mon tro?

Videre sies det at kunstnere ofte har et slags kall. De bare må uttrykke seg gjennom kunsten. Om det virkelig er hold i denne påstanden kan diskuteres, men det er i hvert fall sikkert at mange kunstnere har andre motivasjonsfaktorer enn de rent økonomiske. Tilførselen av arbeidskraft til andre bransjer styres ofte av penger, for eksempel er det ingen som vil kjøre søppel med mindre de får betalt for det, men for kunstnere trenger ikke økonomi å være det som driver dem til yrket. Anerkjennelse fra en liten gruppe med eksperter kan være belønning nok.

Jeg har allerede påpekt at markedet har blitt større. Det er flere arbeidsplasser for kunstnere i dag og ofte setter kunstnerne i gang egne prosjekter og lager slik jobb for seg selv. Innenfor for eksempel scenekunstfeltet har ”det frie feltet” ekspandert og tilført en stor andel nye freelancere. Kunstfeltet generelt er ikke preget av at en artist søker på en jobb, får den, hever lønn og blir der, men av at kreative mennesker skaper og legger til rette for sitt eget arbeid. Storsatsningen med Den Kulturelle Skolesekken gir jobb til mange og støtteordninger og innkjøpsordningen på litteraturfeltet er også direkte grunner til at markedet har økt. Det har blitt lettere å debutere enn det var, ergo er det mange flere som prøver seg som forfattere. Det er også en tendens til at flere av disse kun får utgitt én bok. Man kan altså stille spørsmålet: Har pågangen av kunstnere vært så stor at markedet har økt som en konsekvens av det, eller er det markedet som har økt gjennom statlig tilrettelegging og deretter tiltrukket seg nye kunstnere? Hva er årsak og hva er virkning? Uansett hva som kom først av høna og egget, slår vi igjen fast at feltet har ekspandert.

Hvilke konsekvenser har så denne økningen? Forutsatt at økningen i antall kunstnere har vært større enn markedsutvidelsen, har et viktig utfall blitt hardere konkurranse. Det er flere om beinet, oppmerksomheten, arbeidsplassene og publikum, og kunstnerne samler seg i de store byene. Dette har samfunnsøkonomiske konsekvenser ved at pengene bare sirkulerer i det samme lokale miljøet.

En annen konsekvens som igjen skyldes økningen av det frie feltet, er at Norsk Kulturråd og andre som tildeler økonomiske midler blir stilt overfor et dilemma. Skal de gi litt støtte til mange, eller mye til noen? Her gjelder det å finne riktig balansegang. Institusjonen, bygningen med trygg, statlig økonomisk grunnmur, er i større grad også tilpasset nye tider med mindre vekt på faste ensembler over lang tid. De ansetter skuespillere på midlertidige kontrakter i større grad enn tidligere.

En annen viktig konsekvens av den økte rekrutteringen gjelder kunstnernes levekår. De aller fleste som søker seg til kunstneryrker går en usikker hverdag i møte. Kunstneren står til en hver tid overfor økonomisk risiko, og i de aller fleste kunstneryrker kommer inntektene først etter at produktet er levert. En vet aldri om produksjonen (enten det er en bok, en forestilling, film eller CD) blir en suksess før en har brukt masse penger på å produsere den. Derfor blir det ekstremt viktig å få god pressedekning, og tendensen er dessverre slik at skandaler selger (selv om Mia Gundersen viste oss i fjor høst at ikke alle PR er god PR…) Likefullt kan en hevde at kunstnerne i dag må rope enda høyere enn alle de andre for å bli sett, og dette kan tenkes å gå på bekostning av kunstens kvalitet.

Dette betyr med andre ord at kunstneryrket er i endring. Kulturforskeren Per Mangset har lansert teorier for å begrense kunstnernes risiko. Han mener kunstnerne kan gjøre mye med sin vanskelige økonomiske situasjon ved å sørge for alltid å ha flere bein å stå på. Mange kunstnere har ikke kunstnerutøvelsen som eneste inntekt. For eksempel er det ganske vanlig at musikere underviser ved siden av sitt utøvende virke. På kollektivt nivå mener Mangset at vi kan begrense risikoen ved tildelingen av økonomiske midlene enten de kommer fra statskassa eller fra det private næringsliv. På systemnivå kan risikoen begrenses ved å tilpasse og videreutvikle stipend -og støtteordningene til dagens situasjon.

Så står vi igjen med spørsmålene da: Står vi overfor en overrekruttering eller bare en drastisk økning og endring i kunstnerforhold? Hvor mye kan en stat tillate seg å bruke på kultur? Er det egentlig en samfunnsoppgave å sørge for at alle som vil bli kunstnere har økonomisk trygghet til å klare det? Når er markedet mettet? Er markedet mettet bare fordi eksempelvis en småbys befolkning ikke reiser seg fra sofaen for å se Riksteaterets forestillinger når de er på turné?

Eller handler det hele om å tilpasse kulturen til samfunnet slik det er i dag? Den Kulturelle Skolesekken og Den Kulturelle Spaserstokken kan stå som eksempler på yrkestilpasning som kommer folk flest til gode. Kanskje kan Norge også satse ytterligere på kultur som bistand? Når bedrifter flytter sin produksjon av industrivarer til utlandet trengs det opprettholdelse av arbeidsplasser i Norge innenfor andre felt. Kulturnæringen gir i dag arbeid til flere enn hele samferdselssektoren.

Kanskje er det på tide å se på rekrutteringen som en ressurs heller enn å knytte det opp om mot det negativt ladde ordet ”overrekruttering”. Med en dose kreativitet og evne til å tenke nytt kan enda flere – i Norge og på verdensbasis få glede av kultur.

Sjekketriks og smalltalk

Som ny student er jeg ganske lei av “hva heter du da, hvor kommer du fra, har vi felles kjente mon tro? Hva har du gjort for noe etter videregående da? Åh, så du går aktivt på langrenn?” Smalltalk er viktig, men det er absolutt lov til å variere innholdet. Min venninne var på byen i helgen. Sent på kveld ble hun forsøkt sjekket opp av en ung mann. Hun har ikke lagt merke til ham før han plutselig står foran henne og sier – du ser akkurat ut som hun jeg har tenkt å gifte meg med! Deretter spilte de et spill hvor de planla hva barna deres skal hete, hva slags bil de skal ha og hvor de skal bo. Selv om smalltalket var originalt, holdt det med det. Da venninna mi stakk derfra, la hun ikke nummeret sitt igjen…

Snart

Snart. Veldig snart. Det er ikke lenge. Det er om kort tid. Det er nesten nå, faktisk. Ikke helt, men nesten. Snart. Bare tiden får gått litt til. Spaserer. Tikker. Viserne flyttet seg litt mer mot høyre. Sekundviseren runder tolv, sukker seg jevnt ned mot seks, og lirker tilbake i den den samme gode farta opp mot tolv igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Slik går tiden. Eller går tiden på en annen måte? Går den i ring?  Og snart. Snart er nesten nå, ikke sant? Nå er kulturbestemt. Nå kan være akkurat nå eller om litt. Snart er nesten nå, men ikke helt. Snart er egentlig litt etter om litt. Når om litt er ferdig. Når nå er ferdig. Da kommer snart. Og jeg vet at snart kommer et nytt nå. Og et nytt nå som er bedre enn forrige nå. Nå er bedre enn snart. Nå er der vi er. Snart er det som kommer. Snart gir nye nå. Og nå blir bra når nå snart kommer.

Blåbærtur med Prøysen og besteforeldre

“Det var en deilig sommerdag at Pelle sa til Kari
Nå går vi ut i skauen for det er så mye bær
Så får vi med oss Lillebror og Kjellemann og Mari
For det er nok å ta av, det er mange tuer der”

- Det går ikke så fort, men det er da ikke så værst til å være 78 år, syns du det da?
- Jeg syns ikke det er værst i det hele tatt, jeg – men så er du jo ikke 78 før i morgen heller da. Vi trenger ikke gå så langt heller da, men det er stas hvis vi finner noen bær til isen!

“Men vi må ha en plukkekopp og den må være stor
Så stormet alle sammen inn i kjøkkenet til mor
Og Pelle fikk et melkespann og Kari fikk et krus
og Mari fikk en melkekopp og Kjell et kremmerhus
Så fløy de opp i skauen i en glad og vilter flokk
Og Lillebror fløy sist og skulle plukke i et lokk”

- Jeg syns nesten det er best bare å plukke i en plasboks med lokk. Det er så typisk meg å miste hele spannet slik at alle blåbærene man har puttet i spannet og ikke i munnen ramler ut og triller rundt på bakken. Når man har lokk på sikrer man at det ikke skjer.
- Men du setter ikke lokket av og på mens du plukker? Du lar det stå åpent mens du tømmer en tue?
- Ja ja, så klart. Hva med deg, Farfar?
- Jeg tok ikke med noe å plukke i, så jeg må få tømme hos dere.

“Så kom de opp i skauen og så kom de til ei slette
Der var det bare blått i blått så langt du kunne se
Sa satte de seg ende ned så spiste de seg mette
Så fant de seg en tue hver og ropte; fritt for det”

- Jeg kan ikke sitte på huk lenger jeg, så jeg må stå og bøye ryggen.
- Jeg setter meg bare rett ned i tua, jeg.
- Jøss, sitter du på det samme stedet ennå? Blir du ikke rastløs? Jeg må flytte på meg hele tiden.
- Det er nok å ta av i denne tua her.

“Nå ser vi hvem som først får fullt, nå setter vi gang
Og over hele sletta sa det; kling og pling og plang”

- Jeg syns bare det sier plopp når bærene treffer plastikken. Og det er kun til bunnen er dekket.

“Først sang det i et melkespann så klang det i et krus
Det danset i en kopp og raslet i et kremmerhus
Men fra den minste tua sa det, plingeling i flokk
For oppi den satt Lillebror og plukket i et lokk”

Men plutselig så hørte de det raslet bakom trærne
Jeg tror det er en bjørn, sa Kari, jeg vil hjem, uhu
Det er nok kanskje bjørn, sa Kjell, ja okse er det gjerne
I hvert fall er det sikkert at det kanskje er ei ku”

- Så nærme det høres ut som de er, er de inne på tomta nå eller?
- Nei, de er nok rett nedi der bare.
- Er det sau eller ku?
- Ku
- Har hver ku bjelle?
- Ja
- Sikker på at det ikke er sau?
- Ja
- De sier bæ!?
- Nei
- Jo, hører du ikke, de sier bæææ!
- Nei, det er kyr!
- Har du hørt en ku si bææ kanskje?

Det beste er, sa Pelle og så seg listig om
At vi går pent og stille ned den vegen hvor vi kom
Først gikk Pelle med et melkespann og Kari med et krus
Og Mari med en kaffekopp og Kjell et kremmerhus”

- Nå må det tømmes igjen!
- Tøm hos Helle du, min er snart full.
- Oi, Farfar – så mange bær du får plass til i en håndfull!
- He! Nei, i virkeligheten er det ikke så mange, du vet hånden er så krokete og stiv, så den fungerer nesten som en bærplukker! Den siler de fleste bærene rett gjennom!

“Men Lillebror som sistemann gikk ikke stille nok
Der ringlet det av tjuefire blåbær i et lokk”

- Er det her eller er det litt lenger til høyre?
- Hva sa du?
- Jeg spør om det er her eller litt lenger til høyre vi skal ned?
- Det er kanskje litt lenger til høyre, eller kanskje det er enda lenger?
- Hva sa du?
- Jeg spør om det kanskje er enda litt lenger?
- Enda litt lenger, kanskje. Ja, det er nok kanskje enda litt lenger. Og så er det til høyre. Det blir der vi har gått før.
- Der vi har gått før? Ja du mener der ja, riktig.
- Jeg mener der borte litt lenger bort der ja, der som vi gikk sist.

“Så kom det no’bak Lillebror det braket så i kvisten
Så spratt det fram et loddent dyr fra blåbærlyng og bar
Og tenk, så var det Passop du som ville leke sisten
Han hadde luktet sporet, så han visste hvor de var
Så lekte de en stund og spiste hele koppen tom”

- Men Helle, nå må du ikke spise opp alle bærene da, da har vi jo ingen til isen!
- Men men, det er så godt!

“Og siden gikk de hjem og trommet; trommelommelom
Ja’ Pelle på et melkespann og Kari på et krus
Og Mari på en kaffekopp og Kjell et kremmerhus
Slik gikk de hele vegen hjem i rekke og i flokk
Og aller sist gikk Lillebror og trommet på et lokk”

Jubleboble

Du har sikkert opplevd det selv, når det flyr små sommerfugler inni magen, ja? Vingene går så fort så fort så fort og de vimser og flakser alle sammen opp og ned, fram og tilbake. Det er ikke noe nytt med sommerfugler. De er en del av kroppen, de er en del av språket. Jublebobler derimot, de står for noe nytt. Det er ikke sikkert du kjenner til akkurat det begrepet, men kanskje har du hatt anfall av  jublebobler du også? Jublebobler er nemlig små og mellomstore bobler i skjørt materiale som svever inni magen. Hver eneste boble rommer jubel. Jubel og glede og sprudlende energi. De flakser ikke som sommerfuglene, men daler og stiger og svever – ja mer som såpebobler! Selv om jubleboblene helst bare vil gli sakte rundt i magen hender det at de nærmest knyter seg og sprekker. De sprekker og slipper vill jubel ut – du har kanskje kjent det? Da klarer ikke kroppen la være med å reagere, stemmen roper “ja, ja jaa!” eller du hopper opp og ned og vifter raskt med armene som om du selv forsøker å lette. Jubleboblene sprekker og det kiler. Jubleboblene brister og du vil bare buse ut med glede. Jubleboblene revner og du røsker deg i håret for det gjør så godt, det er så bra, du er så glad og så lykkelig og du vet at selv når en av boblene avslutter sin bobletid, vil det komme nye bobler med nye bobleliv og tanken (og de fantasifulle bildene) på de nye jubleboblene får hele kroppen til å smile…