Festival

Jeg reiser straks avgårde til Ålesund for å delta på helgesamling med de frivillige til Ålesund Teaterfestival. Sammen med min far, har jeg lagt innholdet for seminaret, og vi har drøftet mange spennende problemstillinger. Vi har blant annet brukt uttrykket “points of parity” fra markedsføringsterminologien som handler om de felles attributter eller assosiasjoner en bestemt kategori må inneha. Kan noe for eksempel kalles øl dersom det ikke inneholder alkohol? Kan noe kalles et hotell dersom man sover på sovesal i hengekøye? Hva må vi ha for å tilhøre samme kategori som de andre? Og hva kan vi ha for å skille oss ut. Husker dere Soho? Sjokoladen? Var ikke den sånn med yoghurt i? Den ble bare borte fra markedet helt plutselig – jeg mener å huske at den var ganske god – men ikke som sjokolade! Det er viktig å bli oppfattet som en del av kategorien (særlig sett i markedsføringsperspektiv).

Sammen med pappa har vi prøvd å finne kategorikjennetegn for festivaler – hva må en festival ha for å være en festival? Når blir en festival noe annet? For eksempel bare løse arrangementer.

Må det være sommer?
Må det være øl?
Må det være tettpakket program?
Må det være kultur?
Må det være frivillige med?
Må det være væravhengig?

Når er noe en festival?
Det er lite hjelp på snl.no og ordnett.no. Har du noe å komme med?

Voksne som leker

For mange handler det å bli voksen om å gjøre kjedelige ting. Man må ta oppvasken for eksempel (og den blir faktisk bare mer i veien jo lenger tid det tar), voksne må også jobbe, og de kommer slitne hjem fra jobben og lager middag.

Det kan ofte virke som om det å bli voksen innebærer at man legger vekk barnet i seg. Det barnet som kanskje hoppet over gjerder eller slang slengtau eller danset og viftet med armene når noe ekstraordinærtsuperfantastisk skjedde, blir forlagt, og glemt.

Min teori er at mange voksne er kjedelige. Mange voksne snakker bare om voksenting på en kjedelig voksenmåte og de liker å distansere seg litt fra folk som er litt yngre. Men det finnes unntak. Det finnes definitivt unntak, og i dag har jeg sett mange av dem.

Mjøsikale er et  blandakor fra Lillehammer. De er heldige, for de er mange, og de har jevnere fordeling mellom kjønnene enn jeg har sett i mange andre kor. Det innebærer igjen at de har gode forutsetninger for å få fin samklang. Likevel er det ikke først og fremst det musikalske jeg har lyst til å skrive om nå.

Konserten varte i over to timer, men jeg kjedet meg ikke et sekund. Disse (godt) voksne menneskene hadde laget et show med koregrafi, kostymer, video, band, teaterinnslag og masse energi. Det var så gjennomført! Vi ble dratt inn i en reise (delvis sammen med Karius og Baktus og en russisk ubåt-marineoffiser som tilfeldigvis snakket norsk) og besøkte ulike land verden over presentert gjennom sang og kostymer som representerte de ulike nasjonene. Selve historien var kanskje noe tynn til tross for relativt gode skuespillerprestasjoner, men det som slo meg mens jeg satt der, var hvor gøy de hadde det på scenen. De strålte! Og jeg vet tilfeldigvis at mange av disse voksne menneskene til vanlig sitter med rumpa på en stol

foran en pc skjerm og jobber med kjedelige ting, mens nå – nå vrikket de alt de kunne på rumpa, og de digget det!

Og jeg digger det! Jeg digger det når voksne mennesker leker! De leker og danser og sprer glede – fordi de selv er glade. Og alt dette skjer uten en dråpe alkohol. De slipper seg løs, tenker ikke over at noen kanskje ler av dem heller enn med dem. Sånne mennesker er defintivt forbilder for meg. Jeg vil ikke være en kjedelig kontorvoksen. Jeg vil være en leker. En som kan le så det smitter og glede andre gjennom lek og tøys og moro. Hvordan voksen vil du være?

Hyttebøker

Vi kjenner alle til hyttebøkene. Disse bøkene, gjerne med skinnperm, som folk skriver hilsner i når de har besøkt en hytte, eller legger igjen dagbokaktige spor som vitner om tilstedeværelse. Tekstene vi legger igjen er kommentarer til tiden vi lever i: nå, akkurat nå skjer dette, nå og akkurat nå skriver jeg dette. For dem som kommer etter viser hytteboka hva som var. Hvem var her, hva gjorde de og hvordan opplevde de sengene? Boka kan fungere som en gjestebok, men en bok(samling) som har gått over flere generasjoner er en identitetsskaper til menneskene som har et forhold til tekstene og til stedet boka tilhører.

Den Norske Turistforening har over 450 hytter omkring i landet og jeg føler meg ganske trygg på at alle disse har en hyttebok. Jeg føler meg også ganske trygg på at jeg har satt igjen et spor i et dusin av dem (eller mer). En tegning fra barndommen, en kort liten tekst, mitt navn i løkkeskrift, store bokstaver eller blokkbokstaver, og en og annen lengre tekst.

I helgen fikk jeg igjen anledning til å skrive i hyttebok, denne gangen på Store Tømtehytta i Nordmarka. Guttene vi hadde delt hytta med (Lars og Krish) fikk høre hilsenen auditivt gjennom høytlesing. Det ble en liten, men grei tekst. Lars og Krish skulle videre til Fjellvang, mens Gunnar og jeg kun var på tur med en overnatting. Fjellvang, sier du? Der har jo jeg også vært. Haha – kanskje dere finner noe Fjellvangs hyttebok som jeg har skrevet! Når var det da? Nei… Det må ha vært, la meg se, en gang på høsten i 2007? Nokså rett etter at semesteret var begynt vil jeg mene…

Jeg husket ikke bestemt at jeg hadde skrevet i hytteboka da jeg var på Fjellvang, men jeg hadde altså en sterk anelse om at jeg hadde lagt igjen et spor også der, om ikke annet måtte jeg da ha lagt igjen navnet mitt.

Og ganske riktig – i dag kom det facebookhilsen og bilder fra Lars. Og som det så ofte blir til – jeg lot ikke pennen få hvile da jeg var på Fjellvang. Bildene over viser to av sidene i hytteboka. Det er nesten litt pinlig å lese, det gir den slags samme flaue følelsen som når man leser gamle dagbøker (det har du da vel opplevd??), men samtidig er det egentlig ganske fint. Bildene frisket i hvert fall opp mine minner fra turen og kan vel sies å være et slags kulturhistorisk offentlig dokument. Jeg ser ikke bort i fra at våre hyttebøker blir en viktig kilde for forskere som senere ønsker å forske på vår tid.

Lars har også en liten tilleggsopplysning . Nr 6 på norsktoppen 22/9/2007 var Henning Kvitnes – Sånne Som Oss. Jaggu har ikke John Olav Nilsen lagd en cover også (http://open.spotify.com/track/0vliOEbKeHmuRMrEBrr2q8).

Hvorfor dette i det hele tatt var et tema på hytteturen, aner jeg ikke, men både turen i 2007 og turen denne helgen var hyggelige opplevelser! Min oppfordring til deg er derfor at du må komme deg ut, samma hvor travelt du har det, ta deg en tur på ski, gå til en hytte – men glem for all del ikke å legge igjen et spor!

Sosiale medier

Sosiale medier har kommet for å bli. Enten vi liker det eller ikke. Høyskolen i Lillehammer inviterte til seminar om emnet 21. januar, og på programmet var blant annet innlegg av Emilie “Voe” Nereng. Mitt forrige innlegg viste at roroblog har et snitt på 15 treff om dagen, til sammenligning har Voe over 70 000 treff daglig!!!

Voe
Jeg har for få innlegg om mote, sminke og hår for å nå samme antall treff, men i grunnen er jeg ikke sikker på om det er noe å trakte etter. Den stakkars fjortenåringen blir for tiden utsatt for et enormt mediepress, og ikke minst et forveningspress fra leserne sine når det gjelder antall bloggINNLEGG om dagen. Vi snakker 3-5 hver dag. Jeg vet noen av dere klager på at jeg poster nye innlegg litt for sjelden, men jeg kan love dere at jeg ALDRI skal blogge så ofte. Bloggen til Voe tar i stor grad for seg sminke, klær osv, men det hele er ganske uskyldig. Hun retter seg ut mot målgruppen 13-15 år, og jeg tror hun treffer. Hun blir på en måte den bestevenninnen jentene skulle ønske de hadde. Hun ler av seg selv, er utrolig pen og flink, og skriver om ting som (dessverre?) interesserer målgruppen. Jeg vet ikke riktig hva slags forventninger jeg hadde til foredraget hennes, men jeg må si at hun virkelig imponerte meg!

Jenta er 14 år, og utrolig velformulert og reflektert. Hun hadde god struktur på power point presentasjonen og virket ikke nervøs der hun stod, med sin far litt på siden. Etter 20 minutter der hun fortalte om bloggen fra hun startet til hun oppnådde 70 000 treff, fabulerte hun omkring hvorfor bloggen hennes er blitt så populær. Etter innlegget ble det åpnet for spørsmål, både til Voe og til far. En del spørsmål var kritiske, hva mener far om at det har tatt helt av? Hva syns de om kommersialismen i det (de ville ikke oppgi hvor mye Voe tjener på annonseinntekter), hva når folk legger igjen ubehagelige kommentarer? Helt uten en eneste ææææh, eller lang ventepause, tok Voe sats og svarte, rett far levra. Og svarene var gode. Dette er en jente som – tilsynelatende – har gode verdier, er i mot nettmobbing og som har selvsikkerhet til å stå for det hun mener. Hun høstet mye latter på spørsmålet om hva hun ville bli. “Når jeg blir voksen mener du? Jeg vet ikke helt, kanskje lege, eller så er jeg jo veldig glad i å holde foredrag, så kanskje kan jeg gjøre det!”

Bloggtips
Voe ga følgende forklaringer på hvorfor bloggen er så populær

• Treffer målgruppen
• Formidler en positiv følelse
• Variasjon (denne stusset jeg litt på) men hun prøver å skrive litt for ulike målgrupper…
• Noen seriøse innlegg (mot nettmobbing og lignende)
• “Kult” bloggnavn
• “Tease” aktivt hva som kommer
• Får leserne til å bidra
• Bilder – alltid
• Populære hår- og sminkevideoer
• Medieomtale

Som vi ser at denne listen, har roroblog en del mangler. Så selv om jeg ikke har bloggeambisjoner i nærheten av Voes nivå, kan jeg lære noen triks.

Hvorfor
Etter seminaret kom en del av oss i snakk. Alt er vel og bra, sosiale medier er viktig, men vi havnet på følgende spørreord. Hvorfor? Hvorfor skal Emilie skrive tekster om hva hun har på seg og hva hun har gjort? Hvorfor skal man skrive på facebook hva man tenker på? Hvorfor skal man twitre og klage eller twitre og skryte? Og hvorfor skal vi bruke timevis på å lese om det??

Dette bildet viser kladdeboken min etter foredraget som fulgte Voe. Det er ingen tvil om at hennes innlegg var av konferansens høydepunkter, ikke bare fordi hun fanget medias interesse, men fordi hun rett og slett hadde mye fornuftig å si.

Derimot kan man mene mye om bloggen til Voe. Vil du ta en titt på den, kan du se her: http://voe.blogg.no/

Men du er kanskje ikke helt i målgruppen?

Hvorfor tror du vi bruker så mye tid på å lese om andres ve og vel?

Blogging om blogging

Se til høyre, jammen har ikke roroblog eksistert i et år allerede! Et år med korte og lengre tekster, med varierende innhold og varierende kvalitet. For min egen del er det spennende å skrive, det gir god skrivetrening og styrker kreativiteten og refleksjonsevnen. Det er svært inspirerende når dere kommenterer, og stadig er jeg innom statistikken over antall treff på siden.

Ved inngangen til det nye året er det kanskje passende med en lite innlegg om roroblogs statistikk.

Gjennom året har bloggen hatt et samlet treff på 5500. Kanskje lite om vi sammenligner med motebloggere, men jeg syns tallet er svært høyt. Det tilsvarer gjennomsnittlig 15 treff daglig. Den travleste dagen var 12. mai, da måles hele 100 treff. De travleste månedene var henholdsvis februar og oktober med 752 og 614 treff.

Jeg har skrevet 64 innlegg, hvilket tilsvarer mer enn et i uka (hvor regelmessig disse har blitt publisert variere likevel noe). Jeg har fått 126 kommentarer fordelt på de 64 innleggene. Altså nesten to kommentarer per innlegg (noen av disse er mine egne kommentarer på andres kommentarer). Innlegget “Blåbærtur med Prøysen og besteforeldre” er det mest leste, og blåbær er også det søkeordet flest folk har søkt på for å finne roroblog. Det gleder meg at et innlegg som handler om hvordan forskjellige generasjoner kan ha det hyggelig sammen er det mest populære! Deretter følger “En hoven mandel” og “Ro ro” på popularitetsskalaen. Selv er jeg kanskje mest fornøyd med innlegget “Bæ bæ lille lam” som har like mange treff som “Hyttelek”. Denne skalaen regnes ut fra folk som har trykket seg inn på selve innlegget, flere kan ha lest teksten fra hovedsiden og det kan dermed være et feilaktig bilde.

Det er interessant at mange gjennom året har funnet bloggen ved å søke på ordet “tepotte”. Mye av bloggens eksistens kommer fra dette ordet, som i min familie brukes om homografer (altså like ord med flere betydninger). For øvrig kan det se ut som en del lesere er ute etter informasjon om hvordan man kurerer såre mandler, da variasjoner over dette temaet blir brukt som søkeord.

Til slutt vil jeg takke mine gode hjelpere som stiller med bilder og illustrasjoner, tips og ideer, og selvsagt takke mine lesere for at dere titter innom og legger igjen kommentarer! Håper dere vil fortsette med det i 2010 også.

Godt nyttår!

Foto: Gunnar Bratthammer

Kunst eller hærverk?

Foto: Gunnar Bratthammer

Jeg har nylig kommet hjem fra nyttårstur til Berlin. Ferien inkluderte blant annet flere besøk ved offentlige kunstutstillinger. Offentlig tilgjengelig er også taggingen (tags) eller all “throw-up’en” som fyller byen. En kan ikke unngå å legge merke til det. Ytringer av ulikt slag og varierende kvalitet fyller byrommet. Ganske riktig er det ytringer – men er det også kunst? Eller er det hærverk?

Å dele oppskrifter

Store summer på luft
Jeg har tidligere blogget om min fantastiske bestemor, og hun fortjener stadig litt oppmerksomhet. Denne gangen er hennes rundstykker utgangspunkt for innlegg. Bestemor baker nemlig deilige, luftige, grove rundstykker som både er litt å tygge i, men som også smelter på tunga før de glir ned i magesekken hvor de blir liggende overraskende lenge (beklager hvis noen fikk ekle bilder i hodet nå). Selv er jeg oppvokst med hjemmebakst av både far og mor. Da jeg flyttet ut, tok det ikke lang tid før jeg oppdaget at kjøpebrød i stor grad er mye luft for pengene. Resultatet den første tiden ble at jeg brukte store summer på det beste, grove brødet jeg kunne finne, som ble tørt eller muggent etter kort tid. Det var tid for handling.

Tradisjonsoverføring
Bestemor satt på løsningen. Etter en telefon og en handletur, kom hun til meg for å dele sine hemmeligheter. Hennes egen, spesielle teknikk for å sette de deilige bollene krever godt innlært teknikk, og som den gode pedagog hun er, fikk jeg skryt mens vi jobbet. Mens deigen hever, kunne vi skravle og snakke om alternative ingredienser en kan ha i deigen. Bestemor bruker ikke en fast oppskrift, så hver porsjon er noe forskjellig. Alt helles i bollen på slomp, og det er vanskelig å tallfeste mengder og mål. Likevel finnes det retningslinjer for hvordan deigen skal se ut underveis. Utfordringen er å få deigen til å heve seg, og å unngå kveling slik at stykkene blir runde danskestykker (altså at de blir flate).

Ikke bare var dette en veldig hyggelig bestemor-og-barnebarn-aktivitet, men jeg ble også overbevist om at det var en billigere og bedre måte å lage brødmåltider på. Jeg fikk ikke beskjed om at oppskriften er en familiehemmelighet, så jeg deler den her med mine lesere.

Oppskrift

• Smelt en dæsj med smør. Noe rundt en desiliter.
• Hell en liter melk i samme gryte. Varm til det blir lunkent. (Det betyr at du kan stikke fingeren nedi og kjenne om det er behagelig der nede. Hvis det kjennes ut som om blandingen har samme temperatur som fingrene er det nok ca 37 grader og det er ganske passe (med mindre du er syk, da kan det være varmere…men da vil det være behagelig at blandingen er litt kaldere en fingrene dine…))
• Putt grytas blanding i en ganske stor bolle og sett kasserollen i vasken (klar for å vaskes! Den trenger vi ikke mer!)
• Sleng i ganske mye grovt mel mens du rører rundt. Her er det muligheter for variasjon, men grovt sammalt hvete er en slager. Andre muligheter er å kombinere dette med litt havregryn eller kli (som dessverre har endret sin fantastiske 80-tallslayout på pakningen), eller rug eller bygg eller you know what. (You know what er engelsk og betyr at leser sikkert har egne ideer, hvis ikke kan jeg nevne at linfrø og solsikkekjerner også er ganske godt).
• Denne blandingen skal bli til en litt tynn grøt, eventuelt en ganske tykk suppe.
• Det kan være godt med litt salt og dette kan strøs i på dette tidspunktet, men veldig ofte glemmer jeg det. (Jeg vet også at min far innimellom tar honning eller litt sukker i og dette kan også gjøre under dette punktet. Gjerne kombinasjon av litt søtt og litt salt.)
• Vær raus med siktet hvetemel. Lag et fint lite fjell i bollen (på toppen av suppe/grøten)
• Strø over tørrgjær som en slags brun nysnø over det hvite hvetemelsfjellet (beklager igjen hvis noen syns det er ekkelt å vise til bilder av brun snø i disse klimakonferansedager, hvis det gir for gromsete assosiasjoner, kan gjæren blandes inn med hvetemelet på forhånd).
• Eltes inn. For dere som ikke er så kjent i baketerminologien så betyr å elte at man rører på en slik måte at man får luft inn i deigen. Dette gjør du ved å ta sleiva til bunn i bollen for så å trekke den opp. Du kan til og med høre lyden av luft som koser seg i deigens sump.
• Deigen skal være ganske klissete, men ikke så klissete at den er rennete. (Jeg vil ikke anfebale å sette bollen på hodet for å sjekke om deigen renner, da det kan bli noe unødvendig grising av dette).
• Når den har passe tykkelse og du føler at du har eltet inn nok luft, ja da legger du bare et håndkle eller noe plastikk over og setter bollen et sted der det er varmt.

Nå er vi kommet til det punktet der bestemor og jeg skravlet. Deigen skal nemlig heve en stund, la oss si cirka tre kvarter. Du kan også benytte tiden til å vaske kasserollen som du har satt i vann og rydde på plass ingredienene du har brukt. Skylling av melkekartongen og brette de som allerede står der er også en fin aktivitet. I senere tider har jeg også funnet ut at ventetiden kan brukes på facebook, til en god telefonsamtale eller til å kysse litt på kjæresten sin (ikke i prioritert rekkefølge så klart).

• Ventetiden er ferdig. Gjør klart stekebrett med bakepapir på (minst to) og sett på ovnen så den blir varm, 220 grader bør bli bra.
• Hent bollen og slå ned deigen. (Det betyr ikke at du skal bokse deigen i magen, for den liker å bli behandlet med kjærlighet, men elt gjerne litt i den (men det er ikke krise om du glemmer dette)).
• Ta to skjeer fram fra skuffen (og nå kommer det som er vanskelig).
• Bruk den ene skjeen til å puffe en fin rundstykkeform opp på den. Dette gjøres med mange små skjetrekk og er jammen vanskelig å forklare skriftlig. Helst burde jeg lagt ut en video. Det viktige er at man skryter litt av seg selv underveis. Det pleier faktisk å hjelpe. Ellers er det trening som gjør mester.
• La den andre skjeen dytte rundstykket forsiktig av, og legges pent ned på bakepapiret. Avhengig av stekebrettets størrelse kan du få plass til fire ganger fire rundstykker. Som du skjønner av denne teknikken trenger du ikke å få deig på fingrene som blir sittende i flere dager med mindre du har en neglskrubb (beklager ekle bilder…igjen.)
• Når brettene er fulle kan du la dem vente en liten stund, eller sette dem rett inn i den varme ovnen. (Mine må ofte vente litt fordi jeg har glemt å sette på ovnen, men det gjør ikke noe, da får de bare heve litt ekstra.)
• Der kan de stå i cirka et kvarter, men hvis de er store kan de stå litt lenger. Det kan være lurt å se litt på dem en gang i blant. Ikke minst for å føle det kribler av glede etter å smake på dem, og til å kjenne den deilige lukten av egen hjemmebakst!
• Når rundstykkene er ferdige (og overhode ikke ligner Danmark, men heller en fin kolle som er lett å bestige og fin å ake ned fra) tar du dem ut og lar dem hvile på en rist. Der liker de seg godt fordi de får litt luft nedenifra, så ikke det blir så tett og trangt.
• Det kan være lurt å se på en klokke, eller i det minste bør du ikke glemme at du har bakst i ovnen. Det smaker ikke så godt når det blir brente boller.

Deilig duft

Ta ta! Verre er det ikke. Det går lett som en lek når du har gjort det en del ganger. Lær det gjerne bort!
I skrivende stund er Gunnar og Hege på kjøkkenet. Mens jeg har blogget dette innlegget, har han videreført kunnskap til henne. Kunnskap han har fått fra meg, som jeg har arvet fra bestemor. Slik dannes det en kjede med hjemmebakt rundstykkeklan. En klan som nyter deilige runde, grove boller som alltid er ferske (de forblir så å si ferske fordi jeg legger de fleste i fryseren og kun tar opp det antallet jeg vet at jeg skal spise i løpet av morgendagen.) Du tror kanskje det er stress og pes, men det er ikke det. Det er egentlig ganske hyggelig. Her er noen quotes fra kjøkkenet:

“Det minner meg litt om heimkunnskapen dette her!”
“Oi, de to ble litt for gode venner”
“Du må få med deg denne teknikken nå altså. Dette pleier jeg å bruke litt tid på for å få det fint”
“Du kommer til å dra hjem til jul og imponere familien du nå altså?”
“Man kan også pensle dem litt med egg og strø på litt sesamfrø eller valmuefrø og da ser det j**** delikat ut!”

Jeg er heldig som kan sitte her og bare kjenne duften fra kjøkkenet. Jeg er heldig som kan glede meg til ferske varer til frokost. Jeg er heldig som har noen som baker i eksamenstida slik at lunsjen er sunn og næringsrik. Jeg er heldig som har en bestemor som ville lære bort alt dette, og en kjæreste og en samboer som vil lære.

Buss

…Og så var jeg for en gang skyld flink til å stå opp tidilg på en søndag for å karre meg til skolen for å sette meg på lesesalen for å pugge noen powerpointer for å gjøre det bra på skolen. Og så skulle jeg videre på spilling da. Og så måtte jeg ta bussen til øvingslokalet. Og så er’e sånn at bussene ikke gidder å trekke seg gjennom søla på søndager. Da har de annet å gjøre. Så når Hafjellbussen ikke kjører tilbake samme vei som den kom, så får’n problemer. Og detta er bare fordi kollektivtrafikken ønsker at oss uten bil skal ha store problemer. (…) og så må det legges til at det var ikke mindre enn ti centimeter med nysnø og da er’e tungt å gå i en by som ikke gidder å måke fortauet. I hvert fall ikke på en søndag. Og for ikke å snakke om hvor kaldt det er å sykle. Det er er’e jo andre som gjør. Men ikke jeg. For jeg sverger til buss i minusgrader.  Takk ska’ru jammen meg ha Oppland Trafikk.

Lekker kulepenn

Konklusjon: Lave etableringsbarrierer i lønnsomme markedet vil tiltrekke nye etablerere, som igjen vil senke markedets samlede profitt til et minimum (Strand, forelesning, 2009).

Det er travle tider. Det er eksamenstider. Definisjoner og argumentasjoner svirrer fritt rundt i topplokket. Hva er et varig konkurransefortrinn? Hvem står bak SVIMA-verktøyet? Hva betyr det at en ressurs er appropriert Timene går, jeg klør meg i hodet og trekker håret bak øret.

Kulepennen ble oppfunet i 1945. Det nye geniale verktøyet ble verdsatt til ikke mindre enn 12,50$ per penn! Og dette mens det bare kosta 80 cent å produsere den. Tenk hvilken avkastning! Jeg noterer flittig, pennen vimser rundt på arket. Luringen som oppfant pennen tok ikke patent, og til jul 1946 var det over 100 fabrikker som produserte kulepenner. Etterspørselen var stor, og til å begynne med var prisen stadig høy. Deretter sank kostnadene ved produksjonen drastisk og prisene begynte å falle. Luring liksom. Var ikke akkurat smart det da. Kunne jo tatt patent da. Blir jo liksom ikke så mye å tjene når det er så hard konkurranse.

I 1951 var prisen nede i 19 cent. Økonomisk profitt av produksjon av kulepenner var utenkelig.
Jeg ser på min, Radison SAS står det. Mistenker at jeg har stjålet den. Helt uten vilje. Veldig fin er den ikke, og ikke spesielt god å skrive med. Håndskriften er også mindre lekker, men det skyldes nok ikke pennen. Jeg er ukonsentrert. Må. Ta. En. Pause. Bruker pennen som bokmerke og lukker permene.

På vei ut av lesesalen henger et speil. Jeg kaster et raskt blikk og ser mitt eget ansikt. Et fjes, to øyne, en munn og en nese. Og på nesa er det et sort lite merke. I konsentrasjonens hete i blant kulepennfabrikkenes trang etter konkurransefortinn har jeg selv utført en liten lekker flekk, med en kulepenn som lekker. Og før jeg går mot toalettet for å fjerne den, rekker jeg å tenke – LEKKER er jammen en tepotte! Når jeg kommer tilbake skal jeg regne på totalkapitalens rentabiliet i pennefabrikken.

 

Små og nære

Foto: Helle Alfsen

Vi er her. Vi er nå. Det er korrekt. Ingenting galt med det. Fine mottoer og leve etter. Ingenting galt med det. Likevel er minner en viktig del av livet. Minner om ting. Minner om hendelser. Minner om mennesker. Minner knyttet til ting vi har opplevd. Små og nære ting som flyter rundt i hukommelsen. Heldigvis er mange av oss flinke til å glemme uhyggelige erfaringer, mens de gode lagres i ulike deler av hjernen.

- Jeg slipper ikke hånden din. Jeg holder deg fast.

Hva vi husker, vil derimot variere. Hukommelsen er avhengig av sanseinntrykkene. Det du ser og sanser rundt deg har betydning for hvilke minner som påkalles i hippocampus. Med fare for å blogge om noe jeg ikke kan noe om, vil jeg si at minner først og fremst enten er knyttet til personlige erfaringer eller repetisjon. Hvem som er mannen bak det periodiske system kan noen vite fordi de har lest det og repetert svaret, mens hva vi husker best med vår egen bestemor er knyttet til personlig erfaring.

- Kan du ordne med kaffe og sånt da, siden jeg ikke snakker det språket. Så tar jeg bord i mens.

Foto: Helle Alfsen

Foto kan hjelpe oss å ta vare på minnene. Hvis man ser et bilde og slik husker en opplevelse, kan fotografier være en viktig ressurs for å fremkalle de gode erfaringene. De små og nære. Men bilder kan også lure oss. Er det virkelig hendelsen jeg faktisk husker, eller husker jeg bare bildet jeg har sett av det jeg har opplevd? Og så kommer vi ikke bort fra det evige spørsmålet. Viser bildet egentlig virkeligheten? Eller bare en manipulert opplevelse sett gjennom linsa? Kanskje kan fotografiet vise det som faktisk har betydning for minnet, som når Rune Johansen tar et portrett av sin bestemor der han kun viser kroppen fra halsgropen og ned til knærne. Det han minnes er kanskje hennes fang, hennes favn og hennes kjole. Ansiktet, utrykket, og håret er av mindre betydning. Hva du velger å ha med i bildeutsnittet har altså viktig, ikke bare for bildets komposisjon, men for hva du vil minnes i fremtiden og hvilke konnotasjoner bildet byr på for betrakteren.

- Det er ikke lov til å gå på gresset. Ikke tråkk på gresset, da! Pass deg så du ikke rører plenen!
- Ja men så ikke dytt meg heller da! Din tøysekopp!

Foto: Helle Alfsen

- Tenk at vi sitter her. På en benk, i en annen by. Vi sitter her sammen. Vi er sammen og det helt unikt.

Vi er her. Vi er nå. Ingenting galt med det. Minnene fra fortiden, er likevel viktig for hvem vi er her og nå. Og sammen med det vi opplever her og nå, skal vi tenke på det som kommer. Ingenting galt med det heller. Hvilke små og nære ting blir viktige i morgen, neste uke, neste år og om ti år? Hvilke bilder skal vi ta? Hvilke får betydning for fremtiden. Hva vil fremtiden minnes om oss? Hva vil fremtiden tenke om våre handlinger? Dette mener jeg at vi må ofre noen tanker på, men først og fremst må vi tenke på her og nå. Øyeblikket som flyter rundt på innsjøen. Det er kanskje lite, og det kan kanskje virke ubetydelig. Men det er likevel nå. Og det som er nå må jo være nært. Er det ikke?

Hvis vi tar vare på de små og nære øyeblikkene gir vi puls til nye minner samtidig som vi lever her og nå. Små og nære ting gir oss liv. Kveldens oppfordring må altså bli (om jeg igjen fritt får sitere min kloke søster): Se etter det fine og gode i de små og nære tingene rundt deg. Se etter det gode og fine i alle menneskene rundt deg.

Kanskje er en blomsterbåt i sving på en innsjø veldig nær.