Å dele oppskrifter

Store summer på luft
Jeg har tidligere blogget om min fantastiske bestemor, og hun fortjener stadig litt oppmerksomhet. Denne gangen er hennes rundstykker utgangspunkt for innlegg. Bestemor baker nemlig deilige, luftige, grove rundstykker som både er litt å tygge i, men som også smelter på tunga før de glir ned i magesekken hvor de blir liggende overraskende lenge (beklager hvis noen fikk ekle bilder i hodet nå). Selv er jeg oppvokst med hjemmebakst av både far og mor. Da jeg flyttet ut, tok det ikke lang tid før jeg oppdaget at kjøpebrød i stor grad er mye luft for pengene. Resultatet den første tiden ble at jeg brukte store summer på det beste, grove brødet jeg kunne finne, som ble tørt eller muggent etter kort tid. Det var tid for handling.

Tradisjonsoverføring
Bestemor satt på løsningen. Etter en telefon og en handletur, kom hun til meg for å dele sine hemmeligheter. Hennes egen, spesielle teknikk for å sette de deilige bollene krever godt innlært teknikk, og som den gode pedagog hun er, fikk jeg skryt mens vi jobbet. Mens deigen hever, kunne vi skravle og snakke om alternative ingredienser en kan ha i deigen. Bestemor bruker ikke en fast oppskrift, så hver porsjon er noe forskjellig. Alt helles i bollen på slomp, og det er vanskelig å tallfeste mengder og mål. Likevel finnes det retningslinjer for hvordan deigen skal se ut underveis. Utfordringen er å få deigen til å heve seg, og å unngå kveling slik at stykkene blir runde danskestykker (altså at de blir flate).

Ikke bare var dette en veldig hyggelig bestemor-og-barnebarn-aktivitet, men jeg ble også overbevist om at det var en billigere og bedre måte å lage brødmåltider på. Jeg fikk ikke beskjed om at oppskriften er en familiehemmelighet, så jeg deler den her med mine lesere.

Oppskrift

• Smelt en dæsj med smør. Noe rundt en desiliter.
• Hell en liter melk i samme gryte. Varm til det blir lunkent. (Det betyr at du kan stikke fingeren nedi og kjenne om det er behagelig der nede. Hvis det kjennes ut som om blandingen har samme temperatur som fingrene er det nok ca 37 grader og det er ganske passe (med mindre du er syk, da kan det være varmere…men da vil det være behagelig at blandingen er litt kaldere en fingrene dine…))
• Putt grytas blanding i en ganske stor bolle og sett kasserollen i vasken (klar for å vaskes! Den trenger vi ikke mer!)
• Sleng i ganske mye grovt mel mens du rører rundt. Her er det muligheter for variasjon, men grovt sammalt hvete er en slager. Andre muligheter er å kombinere dette med litt havregryn eller kli (som dessverre har endret sin fantastiske 80-tallslayout på pakningen), eller rug eller bygg eller you know what. (You know what er engelsk og betyr at leser sikkert har egne ideer, hvis ikke kan jeg nevne at linfrø og solsikkekjerner også er ganske godt).
• Denne blandingen skal bli til en litt tynn grøt, eventuelt en ganske tykk suppe.
• Det kan være godt med litt salt og dette kan strøs i på dette tidspunktet, men veldig ofte glemmer jeg det. (Jeg vet også at min far innimellom tar honning eller litt sukker i og dette kan også gjøre under dette punktet. Gjerne kombinasjon av litt søtt og litt salt.)
• Vær raus med siktet hvetemel. Lag et fint lite fjell i bollen (på toppen av suppe/grøten)
• Strø over tørrgjær som en slags brun nysnø over det hvite hvetemelsfjellet (beklager igjen hvis noen syns det er ekkelt å vise til bilder av brun snø i disse klimakonferansedager, hvis det gir for gromsete assosiasjoner, kan gjæren blandes inn med hvetemelet på forhånd).
• Eltes inn. For dere som ikke er så kjent i baketerminologien så betyr å elte at man rører på en slik måte at man får luft inn i deigen. Dette gjør du ved å ta sleiva til bunn i bollen for så å trekke den opp. Du kan til og med høre lyden av luft som koser seg i deigens sump.
• Deigen skal være ganske klissete, men ikke så klissete at den er rennete. (Jeg vil ikke anfebale å sette bollen på hodet for å sjekke om deigen renner, da det kan bli noe unødvendig grising av dette).
• Når den har passe tykkelse og du føler at du har eltet inn nok luft, ja da legger du bare et håndkle eller noe plastikk over og setter bollen et sted der det er varmt.

Nå er vi kommet til det punktet der bestemor og jeg skravlet. Deigen skal nemlig heve en stund, la oss si cirka tre kvarter. Du kan også benytte tiden til å vaske kasserollen som du har satt i vann og rydde på plass ingredienene du har brukt. Skylling av melkekartongen og brette de som allerede står der er også en fin aktivitet. I senere tider har jeg også funnet ut at ventetiden kan brukes på facebook, til en god telefonsamtale eller til å kysse litt på kjæresten sin (ikke i prioritert rekkefølge så klart).

• Ventetiden er ferdig. Gjør klart stekebrett med bakepapir på (minst to) og sett på ovnen så den blir varm, 220 grader bør bli bra.
• Hent bollen og slå ned deigen. (Det betyr ikke at du skal bokse deigen i magen, for den liker å bli behandlet med kjærlighet, men elt gjerne litt i den (men det er ikke krise om du glemmer dette)).
• Ta to skjeer fram fra skuffen (og nå kommer det som er vanskelig).
• Bruk den ene skjeen til å puffe en fin rundstykkeform opp på den. Dette gjøres med mange små skjetrekk og er jammen vanskelig å forklare skriftlig. Helst burde jeg lagt ut en video. Det viktige er at man skryter litt av seg selv underveis. Det pleier faktisk å hjelpe. Ellers er det trening som gjør mester.
• La den andre skjeen dytte rundstykket forsiktig av, og legges pent ned på bakepapiret. Avhengig av stekebrettets størrelse kan du få plass til fire ganger fire rundstykker. Som du skjønner av denne teknikken trenger du ikke å få deig på fingrene som blir sittende i flere dager med mindre du har en neglskrubb (beklager ekle bilder…igjen.)
• Når brettene er fulle kan du la dem vente en liten stund, eller sette dem rett inn i den varme ovnen. (Mine må ofte vente litt fordi jeg har glemt å sette på ovnen, men det gjør ikke noe, da får de bare heve litt ekstra.)
• Der kan de stå i cirka et kvarter, men hvis de er store kan de stå litt lenger. Det kan være lurt å se litt på dem en gang i blant. Ikke minst for å føle det kribler av glede etter å smake på dem, og til å kjenne den deilige lukten av egen hjemmebakst!
• Når rundstykkene er ferdige (og overhode ikke ligner Danmark, men heller en fin kolle som er lett å bestige og fin å ake ned fra) tar du dem ut og lar dem hvile på en rist. Der liker de seg godt fordi de får litt luft nedenifra, så ikke det blir så tett og trangt.
• Det kan være lurt å se på en klokke, eller i det minste bør du ikke glemme at du har bakst i ovnen. Det smaker ikke så godt når det blir brente boller.

Deilig duft

Ta ta! Verre er det ikke. Det går lett som en lek når du har gjort det en del ganger. Lær det gjerne bort!
I skrivende stund er Gunnar og Hege på kjøkkenet. Mens jeg har blogget dette innlegget, har han videreført kunnskap til henne. Kunnskap han har fått fra meg, som jeg har arvet fra bestemor. Slik dannes det en kjede med hjemmebakt rundstykkeklan. En klan som nyter deilige runde, grove boller som alltid er ferske (de forblir så å si ferske fordi jeg legger de fleste i fryseren og kun tar opp det antallet jeg vet at jeg skal spise i løpet av morgendagen.) Du tror kanskje det er stress og pes, men det er ikke det. Det er egentlig ganske hyggelig. Her er noen quotes fra kjøkkenet:

“Det minner meg litt om heimkunnskapen dette her!”
“Oi, de to ble litt for gode venner”
“Du må få med deg denne teknikken nå altså. Dette pleier jeg å bruke litt tid på for å få det fint”
“Du kommer til å dra hjem til jul og imponere familien du nå altså?”
“Man kan også pensle dem litt med egg og strø på litt sesamfrø eller valmuefrø og da ser det j**** delikat ut!”

Jeg er heldig som kan sitte her og bare kjenne duften fra kjøkkenet. Jeg er heldig som kan glede meg til ferske varer til frokost. Jeg er heldig som har noen som baker i eksamenstida slik at lunsjen er sunn og næringsrik. Jeg er heldig som har en bestemor som ville lære bort alt dette, og en kjæreste og en samboer som vil lære.

Buss

…Og så var jeg for en gang skyld flink til å stå opp tidilg på en søndag for å karre meg til skolen for å sette meg på lesesalen for å pugge noen powerpointer for å gjøre det bra på skolen. Og så skulle jeg videre på spilling da. Og så måtte jeg ta bussen til øvingslokalet. Og så er’e sånn at bussene ikke gidder å trekke seg gjennom søla på søndager. Da har de annet å gjøre. Så når Hafjellbussen ikke kjører tilbake samme vei som den kom, så får’n problemer. Og detta er bare fordi kollektivtrafikken ønsker at oss uten bil skal ha store problemer. (…) og så må det legges til at det var ikke mindre enn ti centimeter med nysnø og da er’e tungt å gå i en by som ikke gidder å måke fortauet. I hvert fall ikke på en søndag. Og for ikke å snakke om hvor kaldt det er å sykle. Det er er’e jo andre som gjør. Men ikke jeg. For jeg sverger til buss i minusgrader.  Takk ska’ru jammen meg ha Oppland Trafikk.

Lekker kulepenn

Konklusjon: Lave etableringsbarrierer i lønnsomme markedet vil tiltrekke nye etablerere, som igjen vil senke markedets samlede profitt til et minimum (Strand, forelesning, 2009).

Det er travle tider. Det er eksamenstider. Definisjoner og argumentasjoner svirrer fritt rundt i topplokket. Hva er et varig konkurransefortrinn? Hvem står bak SVIMA-verktøyet? Hva betyr det at en ressurs er appropriert Timene går, jeg klør meg i hodet og trekker håret bak øret.

Kulepennen ble oppfunet i 1945. Det nye geniale verktøyet ble verdsatt til ikke mindre enn 12,50$ per penn! Og dette mens det bare kosta 80 cent å produsere den. Tenk hvilken avkastning! Jeg noterer flittig, pennen vimser rundt på arket. Luringen som oppfant pennen tok ikke patent, og til jul 1946 var det over 100 fabrikker som produserte kulepenner. Etterspørselen var stor, og til å begynne med var prisen stadig høy. Deretter sank kostnadene ved produksjonen drastisk og prisene begynte å falle. Luring liksom. Var ikke akkurat smart det da. Kunne jo tatt patent da. Blir jo liksom ikke så mye å tjene når det er så hard konkurranse.

I 1951 var prisen nede i 19 cent. Økonomisk profitt av produksjon av kulepenner var utenkelig.
Jeg ser på min, Radison SAS står det. Mistenker at jeg har stjålet den. Helt uten vilje. Veldig fin er den ikke, og ikke spesielt god å skrive med. Håndskriften er også mindre lekker, men det skyldes nok ikke pennen. Jeg er ukonsentrert. Må. Ta. En. Pause. Bruker pennen som bokmerke og lukker permene.

På vei ut av lesesalen henger et speil. Jeg kaster et raskt blikk og ser mitt eget ansikt. Et fjes, to øyne, en munn og en nese. Og på nesa er det et sort lite merke. I konsentrasjonens hete i blant kulepennfabrikkenes trang etter konkurransefortinn har jeg selv utført en liten lekker flekk, med en kulepenn som lekker. Og før jeg går mot toalettet for å fjerne den, rekker jeg å tenke – LEKKER er jammen en tepotte! Når jeg kommer tilbake skal jeg regne på totalkapitalens rentabiliet i pennefabrikken.

 

Små og nære

Foto: Helle Alfsen

Vi er her. Vi er nå. Det er korrekt. Ingenting galt med det. Fine mottoer og leve etter. Ingenting galt med det. Likevel er minner en viktig del av livet. Minner om ting. Minner om hendelser. Minner om mennesker. Minner knyttet til ting vi har opplevd. Små og nære ting som flyter rundt i hukommelsen. Heldigvis er mange av oss flinke til å glemme uhyggelige erfaringer, mens de gode lagres i ulike deler av hjernen.

- Jeg slipper ikke hånden din. Jeg holder deg fast.

Hva vi husker, vil derimot variere. Hukommelsen er avhengig av sanseinntrykkene. Det du ser og sanser rundt deg har betydning for hvilke minner som påkalles i hippocampus. Med fare for å blogge om noe jeg ikke kan noe om, vil jeg si at minner først og fremst enten er knyttet til personlige erfaringer eller repetisjon. Hvem som er mannen bak det periodiske system kan noen vite fordi de har lest det og repetert svaret, mens hva vi husker best med vår egen bestemor er knyttet til personlig erfaring.

- Kan du ordne med kaffe og sånt da, siden jeg ikke snakker det språket. Så tar jeg bord i mens.

Foto: Helle Alfsen

Foto kan hjelpe oss å ta vare på minnene. Hvis man ser et bilde og slik husker en opplevelse, kan fotografier være en viktig ressurs for å fremkalle de gode erfaringene. De små og nære. Men bilder kan også lure oss. Er det virkelig hendelsen jeg faktisk husker, eller husker jeg bare bildet jeg har sett av det jeg har opplevd? Og så kommer vi ikke bort fra det evige spørsmålet. Viser bildet egentlig virkeligheten? Eller bare en manipulert opplevelse sett gjennom linsa? Kanskje kan fotografiet vise det som faktisk har betydning for minnet, som når Rune Johansen tar et portrett av sin bestemor der han kun viser kroppen fra halsgropen og ned til knærne. Det han minnes er kanskje hennes fang, hennes favn og hennes kjole. Ansiktet, utrykket, og håret er av mindre betydning. Hva du velger å ha med i bildeutsnittet har altså viktig, ikke bare for bildets komposisjon, men for hva du vil minnes i fremtiden og hvilke konnotasjoner bildet byr på for betrakteren.

- Det er ikke lov til å gå på gresset. Ikke tråkk på gresset, da! Pass deg så du ikke rører plenen!
- Ja men så ikke dytt meg heller da! Din tøysekopp!

Foto: Helle Alfsen

- Tenk at vi sitter her. På en benk, i en annen by. Vi sitter her sammen. Vi er sammen og det helt unikt.

Vi er her. Vi er nå. Ingenting galt med det. Minnene fra fortiden, er likevel viktig for hvem vi er her og nå. Og sammen med det vi opplever her og nå, skal vi tenke på det som kommer. Ingenting galt med det heller. Hvilke små og nære ting blir viktige i morgen, neste uke, neste år og om ti år? Hvilke bilder skal vi ta? Hvilke får betydning for fremtiden. Hva vil fremtiden minnes om oss? Hva vil fremtiden tenke om våre handlinger? Dette mener jeg at vi må ofre noen tanker på, men først og fremst må vi tenke på her og nå. Øyeblikket som flyter rundt på innsjøen. Det er kanskje lite, og det kan kanskje virke ubetydelig. Men det er likevel nå. Og det som er nå må jo være nært. Er det ikke?

Hvis vi tar vare på de små og nære øyeblikkene gir vi puls til nye minner samtidig som vi lever her og nå. Små og nære ting gir oss liv. Kveldens oppfordring må altså bli (om jeg igjen fritt får sitere min kloke søster): Se etter det fine og gode i de små og nære tingene rundt deg. Se etter det gode og fine i alle menneskene rundt deg.

Kanskje er en blomsterbåt i sving på en innsjø veldig nær.

Trøtt i hodet, lattermild i magen

“det er kaldt ute, trærne er oransje, jeg har drukket kaffe og hadde på meg lue på vei til jobb

alt det er jo litt morsomt på en underfundig måte”

(Therese sitert fra facebookchat)

Skjulte talenter

Det finnes mange rundt oss som sitter på kompetanse vi ikke kjenner. I dag åpnet Stian en boks med sjokolade og viste meg hva som var inni. Det er ingen hemmelighet at jeg liker sjokolade. Han har imponert meg ved å vise fram en del av diktene sine. Jeg er mektig imponert og har fått lov til å legge ut litt her. Dagens dikt er passer dagens vær. Jeg har tatt på vinterskoene.

Sirkelen

Nattefrosten har lagt sine spor
over deg
Du skal ligge der
gudene vet hvor lenge.
Det kalde, hvite, teppet
har lagt seg over deg

Du er borte
Hvisket ut
av vinterens vrede.
Ingen vet hvor du er
Men til våren
kommer du frem

Om sommeren
legger du deg
i søte pikers gylne hår
i vaser 
og på eng.

Så kommer høsten og du 
bukker sakte, men sikkert
nedover
i regnets harde skyts

Vinteren er her igjen
Årstidenes sirkel
har begynt igjen.

Stian Flaskerud

Menneskevare ikke for salg

Her sitter jeg da. I sofaen, med et pledd rundt kroppen og stearinlys som lyser på bordet foran meg. Jeg klager over at det er kaldt, enda det sikkert er 20 grader. Jeg har på tøfler og ullgenser i tillegg til pleddet. Jeg kjenner det rusker litt i halsen igjen. Jeg klager litt på halsen. Den halsen. Den møkkahalsen. De møkkamandlene (se tidligere blogginnlegg). Jeg er god og mett, jeg har spist en bedre middag. Likevel så klager jeg litt på at jeg ikke har en liten sjokoladebit jeg kan putte i munnen. Skulle gjerne ha stilnet søtsuget nå, gitt. I tilegg klager jeg litt på at jeg er trøtt og litt på at jeg savner kjærsten og litt på at jeg henger etter med skolearbeid.

Mens jeg syter er det andre, et annet sted, som faktisk opplever ubehageligheter det absolutt er verdt å klage over. Jeg så filmen Human Trafficking i helgen og er veldig grepet. Filmen handler om menneskehandel og unge jenter som blir utsatt for overgrep og frarøvet friheten for å tilfredsstille griske og kåte menn. Noen av jentene blir lurt inn i det, ved å tro at mannen de har falt for skal ta dem med på ferie og slik havner i fangenskap, mens andre (blant annet en ung amerikansk jente på ferie med mor og far på Filipinene) blir dratt inn i en bil og kidnappet. Filmen gir et sterkt og troverdig bilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det er dette som gjør det hele så grusomt rystende. Filmen kunne vært virkelig. Det kunne vært virkeligheten jeg er vitne til. Det kunne vært min beste venn som ble tatt eller lurt på den måten. Det kunne vært meg.

Hvordan kan disse jentene komme seg ut av dette? Hvordan kan Nadia og Annie og de andre komme seg fra slike opplevelser? Er det i det hele tatt mulig? Helena snakker med politikvinnen som om hun har mistet troen på at livet kan være verdig. Hun har mistet troen på det gode i mennesket. Det eneste som holder henne oppe, er tanken på å bli gjenforent med datteren sin.

De groveste overgrepsscenene gjør meg kvalm. Jeg kjenner fysisk ubehag langt ned i magen. Hjertet mitt banker i dobbelt tempo og pumper blodet rundt så jeg kjenner det i leggene. Jeg fatter ikke hvordan disse jentenes verden kan være den samme som den jeg lever i. Det er så fjernt. Likevel ser jeg det jo – det er så nært. Det er i Praha, der jeg var før sommeren, det er i USA, der jeg var i påsken, det er rett i nærheten. Det er i Bergen og det er antakelig i Oslo. Det er et gigantisk internasjonalt problem. Etter omsetning av dop og våpen, er menneskehandel den mest lønnsomme virksomheten en kan bedrive. MENNESKEHANDEL. Kjøp og salg av mennesker! Jeg mener MENNESKER! Barn, ungdom, unge jenter og unge gutter. Individer som noen er glad i. Individer som har et liv. De har sine egne liv som de på et blunk blir frarøvet i bytte mot hva? I bytte mot tvang, vold, overgrep, ydmykelse, fremmedgjøring. De mister absolutt alt, og står igjen med så lite. Hva kan en stakkar gjøre, når en har mistet seg selv?

Filmen provoserte meg veldig. Hva slags menneskesyn har bakmennene? Hvordan kan de gjøre noe sånt? Hva får en dame til å være med på å utsette andre medkvinner for disse grusomme handlingene? Hva slags verdenssyn har de – hvordan kan de leve med de erfaringene de har? Hvordan kan de leve med å vite og skjule? Men det er ikke bare bakmennene som provoserer meg. Hva med den amerikanske legen som spør sin pasient hvor han kan “kose seg litt” mens han er på ferietur med gutta på Filipinene, hvordan kan han foregripe seg på små barn mens kona og hans egne unger sitter hjemme? Hva i all verden er det som gjør at det faktisk er et marked for dette? Er jeg bare naiv – finnes det virkelig så mange menn som er villig til å skade unge jenter- og gutter på denne måten for et øyeblikks nytelse?

Tilbake i stua. Jeg ser inn i flammene. Jeg tenker på filmen. Ved hjelp av den kløktige politikvinnen fikk de tatt banden bak frarøvelsen av Helena, Nadja, Annie og de andre jentenes liv. Sergei Karpovich ble stilt opp mot en vegg, men i selvforsvar måtte han skytes av vår helt, politikvinnen. Jentene får sin frihet, sine pass returenert. Men jeg vet, og du vet, at Sergei bare er fiksjon. I den virkelige verden utenfor lerretet finnes andre som ham. Andre som pusher og kødder med menneskeliv. Andre som kveler menneskeverd og stjeler frihet. Og jeg? Jeg får satt klagingen min inn i et perspektiv. Trangen etter sjokolade stilner av. Ikke en gang gulrotkake frister. Jeg føler meg maktesløs. Jeg føler medfølelese med jentene. Jeg syns synd på dem, samtidig som jeg beundrer at de kom seg gjennom. Beundrer at ikke flere av dem bare endte sine liv. Men igjen føler jeg maktesløshet. Nå vet jeg at det skjer, jeg kan ikke glemme. Nadias ansiktsuttrykk under voldtekten som blir filmet og publisert har brent seg fast til netthinnen min. Og jeg kan ikke gjøre stort. Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe. Jeg kan ikke glemme, men hva kan jeg egentlig gjøre?

Lyset brenner fortsatt. Jeg tenker at man i det minste kan sette dagsorden. Skrive. Blogge. Tenke, diskutere. Si fra. Rope sitt standpunkt høyt til mannegrisene som opprettholder markedet. Gå ut på balkongen. Rope så høyt man kan “Ekle mannegriser! SLUTT MED DET DER! LA VÆRE! MENNESKER ER IKKE, HAR ALDRI VÆRT OG SKAL ALDRI BLI EN VARE. NEI TIL MENNESKEVARER.

En lempe

Det er vår lempe når du kommer på besøk.
Det er vår lempe når du  smiler og spør meg hvordan jeg har det.
Egentlig er det en lempe når du gir gode råd og roser.
Egentlig er det en lempe når du tar saken fatt og koser
Vi lemper møbler lett og ledig
Med list og lempe går vi fram.
Vi lager lister og har en plan
med avvik lempes regler, det er lov å endre slike.
For en ulempe er det i det minste overhode ikke.

Bæ bæ lille lam

Rett overfor meg sitter det en mann i tredveårene. Han har på seg dress og leser avisen. De trendy brillene sitter et stykke ned på nesen. Den rutete skjorten ser ikke nystrøket ut. Jeg har høretelefoner i ørene, og titter på klokken. 21:05 viser den. Jeg titter ut av vinduet og ser gård etter gård. Jorde etter jorde. Trærne ved siden av skinnene suser forbi. Trøttheten sniker seg inn over meg. Mannen legger ned brillene på avisen som fyller bordet i mellom oss, stikker hånden ned i lommen og tar opp telefonen av nyeste nokiaslag. Han sukker tungt og tar telefonen til øret. Jeg demper volumet på musikken til Superfamily.
- Hei mor! sier han, – jo, alt er bra, det er ikke så lenge igjen. Han blir stille litt. Ja, du vet det er langt. Det er ikke holdbart i lengden dette her. – Har Johanna sovnet? … Åja, uffda, ja skjønner.
Mannen lytter intenst som om om noen snakker lenger unna telefonen.
- Snakke med henne? Jo, jeg kan godt det. Få henne på tråden da.
…
- Hei, lille venn. Får du ikke sove du da? … Men du har fått god aftens av bestemor, har du ikke? … Og så ligger du på pappas gamle rom, vet du. Og Teddy er hos deg, ikke sant? Teddy er der og passer på, ikke sant? … Joda, pappa er snart hjemme, det skal du ikke tenke på. Du skal sove nå du, lille venn. … Synge? – Skal pappa synge for deg?
Mannen ser litt usikkert rundt seg på toget. Han flakker med blikket. – Får du sove hvis pappa synger? Lover du å gå rett i seng og sove hvis pappa synger? Du lover å være snill med bestemor da, ikke sant?
Jeg sitter med propper i ørene og later som om jeg hører på musikk, jeg har skrudd lyden helt ned, titter ut av vinduet og ser en gård med hester. Jeg tenker på den gamle vignetten til barne-TV som hadde en hvit hest.
- Skal pappa synge en nattasang da? Nei? Ikke? Hva skal Pappa synge da? … Hva skal Pappa synge da?  Hm, hm, ja, ok da.
Mammen renser stemmen og puster dypt. – Bæ bæ lille lam har du noe ull. Ja ja kjære barn jeg har kroppen full. Søndagsklær til far og søndagsklær til mor og to små strømper til bittelillebror.
Jeg klarer ikke la være å trekke på smilebåndet. Synet av forretningsmannen som fokuserer en plass langt utenfor togvinduet mens han synger for det lille barnet sitt fyller meg med glede. En tanke farer gjennom hodet mitt, vi tar på oss klær, fyller en jobb eller en rolle, men til sist er vi alle mennesker som bryr oss dem vi er glade i. Kodekræsj? Ja, det kan det kanskje bli i blant, men jammen så søtt det kan utarte seg!
- Sånn, da må du gå i seng da. Ja, du lovte det. Natta da, må du sove godt! Ja, natta.
- Hei ja, mm, neida, det skulle gå bra nå. Det er ikke sikkert det var mer som skulle til. Ja, riktig, neida, men vi får snakkes i morgen. Takk skal du ha, ja. – Ha det bra da.
Mannen tar ned telefonen, jeg møter blikket hans og smiler.

Foto: Vebjørn Storeide

Hvor mange er mange nok?

Den påfølgende, LANGE teksten er en artikkel for de av mine blogglesere som er interessert i kultur. Den handler om hvordan kunstfeltet ekspanderer ved at det utdannes flere kunstnere. Hva har dette å si for kunstnernes levekår? Er markedet mettet? Hvor mange kunstnere skal Norge ha?

Det blir hevdet at kunstfeltet (definert som alle sektorer innenfor profesjonell kunst og kultur) i dag er preget av overrekruttering av aktører til kunstneryrker, og at dette har negative konsekvenser for kunstnerne. Denne artikkelen ser på hva påstanden egentlig betyr, og drøfter årsaker til utviklingen og konsekvenser for kunstnernes levekår.

Påstanden hevder at kunstlivet preges av overrekruttering, men hva er det? Vi kan med sikkerhet slå fast at det har vært en økning i antall yrkesaktive kunstnere. Men parallelt med økningen av antall kunstnere har det også vært en økning av arbeidsplasser. Markedet har blitt større enn det var for bare noen tiår siden. Det har vært en enorm vekst innenfor film- og mediebransjen, og ”det frie feltet” for scenekunst og musikk har fått nye jobbmuligheter i for eksempel Den Kulturelle Skolesekken. Private gallerier og museer samt programmerende scener skaper arbeidsplasser for henholdsvis billedkunstnere, dansere og skuespillere.

Det er altså ingen tvil om at rekrutteringen har økt – men har den ”over-økt”? Er det for mange kunstnere? Svaret på disse spørsmålene kommer i stor grad an på øynene som ser. I det følgende vil jeg dermed først se på årsaker til økningen og hvilke konsekvenser denne har fått.

Den kanskje viktigste grunnen til ekspansjonen skyldes opptak til høyere kunstnerutdanninger. Vi har flere institusjoner (og flere plasser per institusjon) som utdanner kunstnere i dag. Det har også blitt vanligere å reise til utlandet for å ta kunstnerutdannelsen der. Dette gjøres særlig av skuespillere og musikere innenfor rytmisk musikk. At Statens Lånekasse gir disse studentene stipend muliggjør utdannelsen i utlandet for langt flere enn tidligere. Den store pågangen til utdanningsinstitusjonenes kan komme av flere faktorer, men kanskje har vår tids kjendishysteri og streben etter vellykkethet noe med saken å gjøre. Blir flere lokket av et liv med medieoppmerksomhet og kjendisstatus i dag, mon tro?

Videre sies det at kunstnere ofte har et slags kall. De bare må uttrykke seg gjennom kunsten. Om det virkelig er hold i denne påstanden kan diskuteres, men det er i hvert fall sikkert at mange kunstnere har andre motivasjonsfaktorer enn de rent økonomiske. Tilførselen av arbeidskraft til andre bransjer styres ofte av penger, for eksempel er det ingen som vil kjøre søppel med mindre de får betalt for det, men for kunstnere trenger ikke økonomi å være det som driver dem til yrket. Anerkjennelse fra en liten gruppe med eksperter kan være belønning nok.

Jeg har allerede påpekt at markedet har blitt større. Det er flere arbeidsplasser for kunstnere i dag og ofte setter kunstnerne i gang egne prosjekter og lager slik jobb for seg selv. Innenfor for eksempel scenekunstfeltet har ”det frie feltet” ekspandert og tilført en stor andel nye freelancere. Kunstfeltet generelt er ikke preget av at en artist søker på en jobb, får den, hever lønn og blir der, men av at kreative mennesker skaper og legger til rette for sitt eget arbeid. Storsatsningen med Den Kulturelle Skolesekken gir jobb til mange og støtteordninger og innkjøpsordningen på litteraturfeltet er også direkte grunner til at markedet har økt. Det har blitt lettere å debutere enn det var, ergo er det mange flere som prøver seg som forfattere. Det er også en tendens til at flere av disse kun får utgitt én bok. Man kan altså stille spørsmålet: Har pågangen av kunstnere vært så stor at markedet har økt som en konsekvens av det, eller er det markedet som har økt gjennom statlig tilrettelegging og deretter tiltrukket seg nye kunstnere? Hva er årsak og hva er virkning? Uansett hva som kom først av høna og egget, slår vi igjen fast at feltet har ekspandert.

Hvilke konsekvenser har så denne økningen? Forutsatt at økningen i antall kunstnere har vært større enn markedsutvidelsen, har et viktig utfall blitt hardere konkurranse. Det er flere om beinet, oppmerksomheten, arbeidsplassene og publikum, og kunstnerne samler seg i de store byene. Dette har samfunnsøkonomiske konsekvenser ved at pengene bare sirkulerer i det samme lokale miljøet.

En annen konsekvens som igjen skyldes økningen av det frie feltet, er at Norsk Kulturråd og andre som tildeler økonomiske midler blir stilt overfor et dilemma. Skal de gi litt støtte til mange, eller mye til noen? Her gjelder det å finne riktig balansegang. Institusjonen, bygningen med trygg, statlig økonomisk grunnmur, er i større grad også tilpasset nye tider med mindre vekt på faste ensembler over lang tid. De ansetter skuespillere på midlertidige kontrakter i større grad enn tidligere.

En annen viktig konsekvens av den økte rekrutteringen gjelder kunstnernes levekår. De aller fleste som søker seg til kunstneryrker går en usikker hverdag i møte. Kunstneren står til en hver tid overfor økonomisk risiko, og i de aller fleste kunstneryrker kommer inntektene først etter at produktet er levert. En vet aldri om produksjonen (enten det er en bok, en forestilling, film eller CD) blir en suksess før en har brukt masse penger på å produsere den. Derfor blir det ekstremt viktig å få god pressedekning, og tendensen er dessverre slik at skandaler selger (selv om Mia Gundersen viste oss i fjor høst at ikke alle PR er god PR…) Likefullt kan en hevde at kunstnerne i dag må rope enda høyere enn alle de andre for å bli sett, og dette kan tenkes å gå på bekostning av kunstens kvalitet.

Dette betyr med andre ord at kunstneryrket er i endring. Kulturforskeren Per Mangset har lansert teorier for å begrense kunstnernes risiko. Han mener kunstnerne kan gjøre mye med sin vanskelige økonomiske situasjon ved å sørge for alltid å ha flere bein å stå på. Mange kunstnere har ikke kunstnerutøvelsen som eneste inntekt. For eksempel er det ganske vanlig at musikere underviser ved siden av sitt utøvende virke. På kollektivt nivå mener Mangset at vi kan begrense risikoen ved tildelingen av økonomiske midlene enten de kommer fra statskassa eller fra det private næringsliv. På systemnivå kan risikoen begrenses ved å tilpasse og videreutvikle stipend -og støtteordningene til dagens situasjon.

Så står vi igjen med spørsmålene da: Står vi overfor en overrekruttering eller bare en drastisk økning og endring i kunstnerforhold? Hvor mye kan en stat tillate seg å bruke på kultur? Er det egentlig en samfunnsoppgave å sørge for at alle som vil bli kunstnere har økonomisk trygghet til å klare det? Når er markedet mettet? Er markedet mettet bare fordi eksempelvis en småbys befolkning ikke reiser seg fra sofaen for å se Riksteaterets forestillinger når de er på turné?

Eller handler det hele om å tilpasse kulturen til samfunnet slik det er i dag? Den Kulturelle Skolesekken og Den Kulturelle Spaserstokken kan stå som eksempler på yrkestilpasning som kommer folk flest til gode. Kanskje kan Norge også satse ytterligere på kultur som bistand? Når bedrifter flytter sin produksjon av industrivarer til utlandet trengs det opprettholdelse av arbeidsplasser i Norge innenfor andre felt. Kulturnæringen gir i dag arbeid til flere enn hele samferdselssektoren.

Kanskje er det på tide å se på rekrutteringen som en ressurs heller enn å knytte det opp om mot det negativt ladde ordet ”overrekruttering”. Med en dose kreativitet og evne til å tenke nytt kan enda flere – i Norge og på verdensbasis få glede av kultur.